|
|
LAGOTTO ROMAGNOLO, vann- og trøffelhunden med
krøllpels fra Romagna.
Tekst: Anne Indergaard
Ja, denne munnfullen var det første, offisielle navnet på rasen; ”lagotto
cane da tartufi a pelo riccio romagnolo”, nå forkortet til lagotto romagnolo.
Romagnolo fordi den kommer fra provinsen Romagna i Italia, lagotto av det
italienske ordet ”lago” for sjø eller vann. Altså en vannhund fra Romagna.
Hvem hadde trodd da det første eksemplaret satte sine ben på norsk jord som
norskeid hund for kun 7 år siden at dette skulle bli en så populær rase?
Historikk:
Mange av nåtidens raser gjør krav på aner tilbake til førhistorisk tid,
basert på én skisse eller ett skjelettfunn, eller aner tilbake i historisk
tid basert på ett maleri. Det er klart at hunder av type lik mange av dagens
raser har eksistert lenge, men det har neppe vært drevet en bevisst avl på
alle disse like lenge. For de krøllhårige vannhundenes del fins det derimot
skriftlige kilder tilbake til førkristen tid, og i ”De Canibus Britannicis”
beskrives både utseende og arbeidsmåter til vannhundene. På 1800-tallet var
distinkte undertyper beskrevet i ulike land. I et daguerreotypi fra
1890-årenes Romagna avbildes en hund som skiller seg fra de andre
vannhundene og som uten tvil er en lagotto, og jaktbeskrivelser fra
tidligere tider bekrefter at de fantes i store antall.
Rasen var altså opprinnelig en vannapporterende hund, i slekt med den
spanske og portugisiske vannhunden, med røtter tilbake til barbet, som også
er puddelens stamfar. Den fantes i store deler av sentrale, nordlige Italia,
som da så helt annerledes ut enn i dag, med store myr- og våtmarksområder.
Pæleboerne der leide den ut som apportør til rikfolk på andejakt og den
kunne hente flere hundre skutte fugl på én dag. Den var og er altså en hund
med stor arbeidskapasitet. Men da våtmarkene i Romagna ble drenerte for å
kvitte seg med malariamyggen, falt arbeidsoppgavene dens bort.
For ca 150 år siden begynte man derfor i regionen å avle bort
jaktegenskapene og i stedet omskolere den til bruk som trøffel-hund. Rasen
har en fantastisk god nese, noe som fremdeles er deres adelsmerke. Trøffelen
er en sopp som vokser 10-20 cm under jorden, i symbiose med eiketrær. Den
har en utpreget, sterk aroma og kan oppnå en kilopris mange ganger gulls. I
motsetning til grisen, som også brukes til å lete trøfler, så er ikke
lagottoen interessert i å spise av fangsten. Derfor kan en god trøffelhund
være verd sin vekt i gull.
Akkurat som vår buhund, så var lagottoen en hund som bare fantes der, på
landsbygden, uten at noen tenkte over hvordan den så ut eller at det var noe
spesielt med dem, de verdsattes for sine arbeidsegenskaper. Først på
70-tallet ble man oppmerksom på at den opprinnelige typen holdt på å bli
borte pga innkryssing av alle slags andre raser. Derfor begynte de arbeidet
med å samle inn hunder av ´rett modellª, stiftet en raseklubb og arbeidet
for å få rasen anerkjent. I 1991 ble den anerkjent av den italienske
kennelklubben og allerede i 1995 kom de første tre eksemplarene til Sverige,
hvor René Sporre -Willes og Torsten Widholm har vært en drivende kraft bak
utviklingen, både der og internasjonalt. Hennes internasjonale kontaktnett
gjorde at det var mulig å få kjøpe tre av de ypperste lagottoene med, -så
langt det lar seg sjekke med så nytt raseregister, - en stamtavle som
innbefattet de beste avlsdyrene. De første importene gjorde seg raskt
bemerket i gruppesammenheng og deres sjarmerende vesen vant fort en stor
venneskare for rasen .
Rasens standard
Lagottoen skal være en liten til middels stor, kvadratisk hund mankehøyde er
41- 46 cm for tisper, 43-48 cm for hanhunder, velproporsjonert, robust og
rustikk av utseende. Altså, til tross for de tette krøllene, ingen hund som
ser ut som den kommer rett fra frisørsalongen. Den skal være moderat på alle
vis, ikke for grov og ikke for lett, godt vinklet foran og bak med tydelig
muskulatur. Hodet er middels stort med rund skalle, hengende ører og relativ
butt og bredt snuteparti, noe som forsterkes av bartene,- den minner meg om
Dyret i Muppetshow med sitt vegg-til-vegg smil,- og en stor og bred snute.
Halsen er tørr og kraftig, uten å være grov. Ryggen er bred, rett og sterk,
med manken høyere enn krysset. Krysset er mykt rundet. Halen er lang og
lystig , ikke for høyt ansatt. Lange, godt tilbakelagte skulderblad og gode
vinkler i forpart og bakpart sørger for et energisk, effektivt trav. De
kommer i alle farger og kombinasjoner, bortsett fra svart. Rasen skal ikke
ha gen for svart pigment, så alle snuter og øyenkanter er brune, fra helt
mørkt til nesten kjøttfarget, i samsvar med pelsfargen. Pelsen er tett
krøllet og skal holdes relativt kort. Den er lettstelt,- nesten alt som
setter seg fast i pelsen faller av igjen når den er tørr hjemme i egen kurv.
Pelsen klippes et par ganger for året, ellers gres den gjennom så det ikke
dannes tover og fuktes slik at den krøller seg igjen.
Lagotto i Norge.
Da den italienske champion tispen Trilly med sin proff-handler Richard
Hellman, gjorde seg bemerket i gruppesammenheng på Vikingskipet i 1996,
åpnes øyene for mange nordmenn for denne sjarmerende rasen. Den første
lagottoen som kom til Norge var Gerry Slydal og Inger Bogens oransje tispe
Cobby’s Cotognata fra René Sporre-Willes. Hun ble samme år fulgt av Arne
Foss’ hvite hanhund Ch. Cobby’s Imperatore. Det første kullet kom alt i 1998
etter Cotognata og Nord.Ch Re d’Abruzzo Gerry, en hanhund som i stor grad
har satt sitt merke på avlen i Norden. Etterspørselen etter valper har hele
tiden vært stor. Siden den første kom til landet for ca 7 år siden har
antallet vokst raskt til det nå er registrert 180 voksne lagottos i Norge,
og det er venteliste for valper. Siste år registrertes 26 kull , 45
hanvalper og 23 tispevalper. I Sverige finnes det ca. 1500 lagottoer, i
Finland 500-600, dette bare på ti år. . Sammen med Australian Shepherd er
det kanskje den rasen som vokser raskest i Norden
Egenskaper.
Lagottoen er en hund som passer til den moderne familien. Den er lett,
verken for liten eller for stor. Den har en lettstelt, røytefri pels. De
fleste av de andre rasene som ikke røyter må strippes og trimmes av
eksperter. Lagottoen skal også klippes et par ganger i året, men dersom man
ikke tenker konkurrere i toppen på utstilling, er ikke frisyren mer krevende
enn at man klarer det selv. Den er livlig, aktiv og barnevennlig. Ja,
faktisk trives den kanskje best i barnefamilier, hvor det skjer noe til
stadighet, slik at den får tilfredsstilt sitt aktivitetsbehov. Det første
halvannet året vil man særlig merke at man har fått en aktiv rase i huset,
siden roer det seg gjerne ned noe. Den er kjærlig og munter i familien, men
kan være noe reservert mot fremmede. Den er sprek og spenstig og setter pris
på lange turer i skog og mark og fjell, men kan også få tilfredsstilt sine
behov som byhund. Den har ikke jaktinstinkt, slik at det er liten sjanse for
at den stikker av, den er vennlig mot andre dyr og krangler ikke med andre
hunder, den bjeffer lite og den er lettlært. Men naturligvis er ikke alle
like. Noen er tøffe og krever å få arbeide, andre egner seg best som
kosedyr. Men alle lærer utrolig fort, noen ganger fortere enn man skulle
ønske, særlig når det gjelder unoter! De knytter seg sterkt til sin eier,
men også til resten av familien. Det er ingen typisk vakthund, selv om den
kan gi fra seg et boff eller to for å fortelle at noen kommer. Men
naturligvis kan også en lagotto utvikle seg til en bjeffer, om den ikke i
ung alder får beskjed om at dette ikke er dens oppgave.
Og når det gjelder å få beskjed om hvordan den skal oppføre seg, så virker
myke læringsmetoder best. Det er ingen hund som trivs med en hard og tøff
behandling. Lettlært som den er, når den forstår hva du forventer deg av
den, er den ved god behandling alltid villig til å være til lags.
Det er en utbredt misforståelse at hunder som ikke røyter egner seg bedre
for allergikere. Det er ikke pelsen man reagerer på, men støv og pelsmidd.
Støvet er hud som skiftes, bl.a., slik det skiftes hos mennesker. Hunder som
børstes og bades ofte får vasket ut dette støvet og pelsmidden til en viss
grad, slik at de er lettere å leve med for allergikere. Riktignok er
lagottoen glad i å bade, men pelsen er meget tett og tykk og skal ikke
børstes, slik at døde hudceller blir sittende i pelsen. Derfor vil jeg ikke
tro at den er spesielt egnet for allergikere, selv om den ikke røyter.
Aktiviteter med lagotto.
En rase som gjennom århundrer er blitt selektert for sine arbeidsegenskaper
mister ikke disse på noen få årtier som familiehund. Men det betyr ikke at
man behøver sykle mange mil med den daglig, eller ha mange og lange
treningsøkter på lydighets- eller agilitybanen. Det viktigste for den er at
den får være med der ting skjer i familien og ikke etterlatt alene hjemme i
lange perioder. Det trivs den dårlig med.
Dersom man har ambisjoner om å konkurrere i lydighet med sin lagotto, må man
ha klart for seg at det ikke er en border collie man arbeider med. Når så
det er sagt, må opplyses at det alt fins flere lydighetsekvipasjer som gjør
det bra, med i alle fall én lydighetschampion det jeg vet om, kanskje
flere?. Og i agility kommer dens kvikke, snartenkte lynne godt til sin rett.
Flere og flere konkurrerer i agility med framgang med sine lagottos. Men den
aktiviteten som ligger absolutt naturlig for dem er spor og feltsøk. Rasen
har gjennom generasjoner vært avlet selektivt for gode neser, og har flere
lukteceller i nesen enn normalhunden har. Spor- og feltsøk er
konkurransegrener, det samme er blodspor, men sporsøk behøver ikke være noe
komplisert og konkurransebetonet, det kan også være en hyggelig aktivitet
for hele familien når man er ute på tur i skog og mark med hunden. Man kan
f.eks sende ene familiemedlemmet i forveien for å gjemme seg, og så kan man
be hunden finne dem. Eller man kan gjemme saker, både i marka og hjemme i
stuen, og be dem finne dem. Det er noe både hund og familie kan sette pris
på. Dersom man, når man ser hvilken glede hunden har av sporarbeidet, ønsker
utvikle det noe mer, bør man gå til anskaffelse av en sporsele og en lang,
tynn line. Vis hunden sporstart, la den få tid til å snuse, sørg for at den
jobber med nesen i sporet. Følg selv etter for enden av den lange linen,
uten å forstyrre hunden mens den jobber.
En annen aktivitet som faller helt naturlig for lagottoen er vannarbeid. Den
elsker bade og svømme. Selv om den kanskje aldri blir den knall-apportøren
som enkelte retrievere, så vil vannapportering være en effektiv treningsmåte
for lagottoer. Og for ikke å snakke om lystbetont! Og det må jo være det
viktigste,- at hunden og vi har det moro sammen og trives med å gjøre ting
sammen.
Helse.
Dersom definisjonen på en sunn hund er en hund som er frisk, så er lagottoen
sunn. Statistikk fra forsikringsselskap i Sverige, hvor rasen er betraktelig
mer tallrik enn her i Norge, viser at den har liten veterinærfrekvens.
Før rasen ble godkjent av FCI, måtte det legges fram omfattende
veterinærundersøkelser. Tester viser at den er fri for de fleste og
alvorligste øyensykdommer, men det fins en viss grad med hofteleddsdysplasi.
Ved de innledende undersøkelsene før FCI godkjente rasen var 66% fri, 14 %
hadde svak grad. Det var godt nok for FCI. For en så lett og smidig rase
fører dessuten sjelden svak og middels grad til noe problem, dersom ikke
forkalkninger forverrer situasjonen.
Hunder som er så glade i å bade som lagottoen kan få våteksem om man ikke
tar hensyn. Etter sjøbad bør alt saltvann skylles ut og hunden tørkes. Bader
de mye på høsten, når det er kaldt i vannet, kan de få ”vannhale”,- slik
labradorene gjør. Det er en form for ”forkjølelse” i halen,- den henger
slapt den og er litt øm. Det går over av seg selv i løpet av noen få dager.
Noe annet man må passe på er å holde ørene innvendig fri for hår. Som for
alle hunder med hengeører kan det bli et tett og fuktig miljø i øregangene
om man ikke sørger for at det kommer luft til ved å trimme bort overflødig
hår i ørene. Særlig viktig er dette om hunden bader mye. Tett pels i øret
holder på fuktigheten. Dersom man ikke passer på, kan det oppstå
ørebetennelse.
Norsk Lagotto Klubb.
Det er viktig at en rase som er i slik vekst har en raseklubb som ivaretar
utviklingen og dens interesser. Derfor samlet entusiastene seg, tok kontakt
med NKK og fikk vite hvordan man går fram for å stifte en ny raseklubb. Det
nødvendige antall medlemmer var fort vervet, lover og samarbeidsavtale med
NKK godtatt og et interimstyre på plass. Fra 1.1.2006 er Norsk Lagotto Klubb
en offisiell samarbeidspartner med NKK.
I Trondheim har klubben allerede startet med aktiviteter. Fra i sommer har
10-15 hunder og kanskje 3 ganger så mange mennesker møttes en gang i måneden
for å dyrke sin felles interesse for rasen. For her er hele familien
involvert, det er en typisk familiehund som går godt sammen med barna i
lystig lek. Til hvert møte er det et program, men det viktigste er at
hundene treffes og har glede av hverandres selskap. Ingen hunder viste
tendens til aggresjon og ingen ville stikke lenger vekk enn at de hadde
øyenkontakt med eierne. Det viktigste så ut til å være det sosiale, både for
hund og eier. Det at det fins aktive oppdrettere i området gjør det lettere
å få i gang slik aktivitet, siden alle har god kontakt med sine valpekjøpere
i distriktet.
Klubbens første utstilling er allerede planlagt og godkjent. Det blir helgen
13.-14. mai på Hunderfossen. Det skal ikke bare være en utstilling, men en
aktivitetshelg for hele familien med innføring i trøffelsøk (det fins
faktisk trøfler i Norge, men ikke av den spiselige sorten), lydighet og
agility, og naturligvis også i pelsklipp. Dessuten blir det ringtrening for
dem som er nybegynnere i ringen. Lørdags kvelden legges det opp til felles
grilling, årsmøte og sosialt samvær, mens søndagen blir det offisiell
utstilling med Torbjørn Skaar som dommer. Styret håper på stort oppmøte både
fra Norge og nabolandene. Uansett hvor de kommer fra, så behøver ikke vi å
skamme oss for vårt eget oppdrett,- norske lagottoer har vist frampotene
allerede med hell, - i fjor vant Kari Riise fra Oppdal med Helmina av nr 35,
en datter av før nevnte Gerry, den svenske Raduno, spesialutstillingen for
lagottos, fra godt over 100 påmeldte. Den har også konkurrert helt i toppen
på Bamselisten til tider i år. Kari deltar også med hell i lydighet med
Mina, noe som viser at det går an å kombinere ”brains and beauty”.
Dersom du har eller er interessert i lagotto, så er klubbens kontaktadresse:
Norsk Lagotto Klubb v/ Hege Sundsbarm, Linjeveien 29, 1087 Oslo.
|
